Onsdag kveld var det duket for lokaloppgjør langs Rokkeveien i Sarpsborg. Jeg tok med meg Lars-Olav, og regnet med å være med å hjelpe Moss CKs store tropp av sterke ryttere. Nå skulle vi vise hvem som var best i Østfold, ingen kan hamle opp med de sorte og gule.

 Lars-Olav hentet ut startnummeret sitt, og sa betryggende til arrangøren; "det kommer mye større ryttere etter meg". Da jeg hentet mitt, sa jeg det samme; "bare vent, det kommer mange flere etter meg", men jeg begynte å bli litt bekymret. Arrangøren svarte;" det er greit det mossing, men etteranmeldingen stenger hvert øyeblikk". Hvor var alle? Skulle jeg sloss for Moss Cks ære alene? Her hadde Sarpsborg tryllet frem den verste bakken i hele fylket, og stilte med sine mest skremmende ryttere - jeg begynte å bli usikker. Jeg kikket nervøst på klokka, de kommer nok, de har kanskje kjørt feil.. Denne monsterbakken skulle forseres ikke mindre enn fem ganger, og vi trengte klatrere. "De er mine klubbkamerater, de svikter ikke", sa jeg høyt til meg selv. På oppvarmingen økte spenningen, da det ble klart at feltet skulle deles i to puljer. Lars-Olav i den ene, og jeg i den andre. Ingen andre fra Moss? Hvordan kunne dette skje? Vi har fylkets største klubb, fylkets beste damelag, og flere priser som flest deltagende ryttere i ritt. Sportssjefen har kanskje prioritert ritt i utlandet, uten at jeg har fått vite det? Tankene begynte å svirre rundt i hodet mitt, hvorfor var ikke jeg tatt ut til å sykle de viktige rittene de andre var på? Vel, sarpingene kretset rundt meg, og virkligheten begynte å gjøre seg gjeldende. Jeg følte at jeg var som et lite lam omringet av ulver. Jeg skulle ikke komme levende til mål. Hjelmen var på, jeg var i sadelen, og kampen skulle starte. Jeg kastet et siste blikk over skulderen i håp om at lagbussen skulle komme til unsetning i det blinklyset på masterbilen ble skrudd på. Jeg måtte bare innse det - "Lars-Olav, vi er alene..."