Sykle Vättern på under 10 timer?

Deltakerene

Jan Erik Degn (Moss CK), Odd-Øivind Kure (Moss CK), Jon-Anders Kure (Sarpsborg SK), Oddbørn Krage (Sarpsborg SK). Jørn Skogdalen(Hafslund), Ottar Stang(Hafslund).

Målene

Jon-Anders hadde sin debut i fjor, og syklet de 300 km på 11 timer, så årets mål var å komme inn på under 10 timer. På grunn av reise og overnatting osv. er det slik at de fleste fra Norge finner det mest praktisk å starte på fredag kveld (starten går kl 20:00 og utover til lørdagskvelden). På fredag kveld starter veldig få syklister med ambisjoner om å komme i mål på under 12 timer. I 2005 kom kun 6 deltakere som startet på fredag i mål på under 10 timer. Hvis vi skulle stoppe underveis, så måtte vi sykle med en snittfart på 33 km/t. Med få syklister til hjelp ville dette bli en utfordring. Jon-Anders hadde jobbet med spurten sin, og truet med å ta oss på oppløpet. Jeg er jo genetisk programforpliktet til å gjøre alt jeg kan for å komme før ham i mål, så her var det duket for taktikkeri. Et annet vagt håp jeg hadde, var å komme inn blant de 1000 første av de 17800 påmeldte.

Arrangøren

Hele området (Motala og alle stedene rundt sjøen) sydet, dette var en folkefest. Alle tok i mot oss med åpne armer, alle var velvillige og entusiastiske. Vi bodde hos et meget hyggelig ektepar, som tok seg av oss på beste måte. Det tekniske var suverent; alt gikk som på skinner. Men det som virkelig er spesielt, er stemningen – kl 02:00 – midt på natten, sitter folk langs løypa med bål og dyner og heier deg frem!

Strategien

Det vi slet mest med var bekledning.  Det var ca. 19 grader da vi startet, men natten før var det nattefrost. De fleste av oss valgte lang vinterbekledning, men jeg så en del underveis med kort tøy. Ellers var planen å gå ut rolig, lete etter andre med tilsvarende mål, og hive seg med. 300 km alene i 33 km/t virket tøft…Vi skulle stoppe å fylle flasker to ganger, og stoppe å spise etter 17 mil.

 

Løpet

I det øyeblikket mastersykkelen forlot oss rykket Jon-Anders kraftig, og vi var i gang etter "gamlemetoden". Ikke med å følge planen, men med å hente inn de som hadde startet før oss så fort som mulig. Vi hadde ca 3000 stk å kjøre inn, og de fleste var vel hentet inn etter 13 mil. Å sykle i mørket var noe nytt for meg, men det gikk veldig fint. Veidekket var uten hull og sprekker, så det var bare å trå på. Vi hadde en lang slange med røde lys foran oss hele veien ned til Jønkøping. Det var et spektakulært syn.

På vårt første depot-stopp, Fagerhult (140km), fylte vi flasker og tok et rundstykke. Muskelaturen begynte å kjennes. Jeg hadde mesteparten av løpet foran meg, men begynte allerede å kjenne det i bena, hvordan skulle dette gå? Etter stoppen bedret formen seg, og vi fant et nytt lite felt å kjøre med. Men farten var ikke høy nok, så vi kastet oss på et raskere norsk tog som kom forbi i natten. Etter en stund med det toget, innså vi at vi ikke ville klare dette tempoet helt inn, så vi hoppet av og lette etter et annet.

På vei inn til Hjo, hvor vi skulle spise, feilet lagstrategien igjen. Jon-Andres og jeg lå i front og kjørte forbi alt som hadde rødt lys, her var det et poeng å komme før køen i depotet så vi ikke skulle miste for mye tid. Jan Erik misset avkjøringen til depotet, og fortsatte med feltet. Jon-Anders og jeg vekslet blikk. - Skulle Jan Erik slå oss ved å kutte depotstoppen? - Må du ha mat? – Nei, må du? Vi hev oss på syklene. Nå var vi alene, og vi hadde et felt med fire minutters forsprang å hente. Jon-Anders var inne i en tung periode; vi hadde kjørt hardt inn mot den pausen vi ikke fikk. Alene på veien gikk det ikke fort nok, men etter hvert ble vi to til, og vi kom opp i en akseptabel marsjfart. Vi kjørte inn flere grupper, og de raskeste der hang seg på oss, og innhentingen av Jan Erik var i gang.

Jan Erik trodde seieren var i boks. Kampen mellom brødre er hard, men aldri mer alvorlig enn at en ytre utfordring henter frem en utrolig kampglød – nå var det alvor!  En svensk rytter som fant vårt tempo passende var stadig oppe og spurte om vi ikke snart skulle inn på et depot, og svaret var alltid det samme; nei! Vi så aldri Jan Erik etter Hjo, men vi syklet det vi klarte, og med den farten vi holdt var vi rimelig sikre på at han ikke kunne være foran oss da vi nådde skiltet med "fire mil igjen". De fire siste milene var lange. Vinden snudde, så vi hadde sidevind eller motvind hele runden rundt sjøen. Kreftene var brukt opp, men målet på ti timer var innen rekkevidde, nå gjenstod spurtoppgjøret. Jeg vet jeg ville tapt spurten, men jeg har overtaket i bakkene. Problemet var at bakkene var nå, 30-40 km før mål, og jeg ville ikke klare å gå inn alene. Så hvordan skulle jeg få distansen til broderen før spurten? I den siste lange bakken gikk 4 stykker, og jeg var en av dem. Vi var alle like slitne, og vi skjønte at vi måtte hjelpe hverandre maksimalt hvis vi skulle holde de ti i feltet bak oss på avstand. Vi jobbet alt det vi klarte, men feltet tok inn på oss på flatene. Men vi var sterkere i motbakkene. De siste 6 km var det kun to av oss som orket, og vi kjørte partempo i 38 km/t inn i Motala. Jon-Anders spurtet forbi mange på oppløpet, men klarte ikke å ta igjen utbryterene denne gangen.

Familiehirarkiet er gjenopprettet, og alt er duket for et nytt oppgjør i neste ritt. Oddbjørn hadde for lite trening i forkant, kjørte for fort i starten og måtte stå av etter 18 mil. Jan Erik, Jon-Anders og jeg klarte alle hovedmålet vårt – vi kom inn på under 10 timer. Ottar og Jørn, som er Vättern-veteraner i forhold til oss andre, nådde sine målsetninger og kjørte på heholdsvis 12:18 og 13:21.

3 gullmedaljører

Tall

Jan Erik                 09:52  1085. plass

Jon Anders            09:38    775. plass

Odd-Øivind           09:34    736. plass

Temperatur fra 4 til 19 grader

Snitt fart 31,7 (sykkel) 31,2 (med stopp)

17800 påmeldte

14954 fullførte

Distanse 300 km

Andre Mosseryttere    brukt tid

Erik Thorstensen            11:05

Rune Lunde                   11:54

Vedlagt ligger tidene til alle fra Østfold