Det var jo for så vidt der jeg begynte, høsten for ett og et halvt år siden. På en tyve år gammel haug av en sykkel i tungt materiale. Larkollen-runden var minst like lang som Lillehammer-Oslo da… Jeg har fått meg ny terrengsykkel siden den gang, men terrenget har jeg stort sett holdt meg langt unna; det var alt for vanskelig, og jeg kom meg verken oppover eller nedover uten å måtte gå av. Og ikke likte jeg å bli så møkkete, heller…  

Men siden jeg nå har vært så fresk (les ”dum”) å melde meg på Grenserittet i år, har jeg jo vært nødt til å begynne å trene. Så nå har Rikke begynt å dra meg med ut i de dype skoger på Jeløya. Det er så utrolig mange steiner og røtter og gjørmehøl og stubber! Alle disse uoverkommelige tingene som absolutt må ligge i veien for meg.

Dette har vært en litt snodig prosess; kjenne at motvilje har gått over til glede. Noen få turer, og jeg begynner å kjenne at den aller verste ”frykten” slipper taket. Det er vel som min sønn sier; ”det er jo bare å tørre, mamma”.  Nå raser jeg gjennom skogen (ja, jeg er klar over at akkurat dét kommer an på øyet som ser) og synes det er kult med gjørmesprut helt inn i hjelmen! Ganske merkelig.

Rikke har forresten en syk form for humor. På forrige tur fikk hun det for seg at vi skulle sykle opp alle bakkene på nordre Jeløy – to ganger. Bratte bakker! Jeg var tidvis så sliten at jeg nesten ikke klarte å trekke pusten på toppen. Rikke er nok i litt bedre form enn meg, for hun hadde faktisk energi til å utbryte ”f..n”. En gang.
Tove