Da jeg vokste opp likte ikke mine foreldre at ”idrettsidioter” trente på merkedager. Man kunne jo ta fri på julaften i det minste! Derfor har jeg havnet i et skikkelig dilemma; skal jeg svikte mamma, eller skal jeg svikte Rune?

Jeg har en ”muntlig” avtale om å trene tidlig på morgenen 17.mai. Det er bakketrening på programmet, og Yr har meldt regn og 3 grader. Kan det hende at Håkon ikke har lyst lenger? Det piper i telefonen sent fredag kveld, og en melding tikker inn – 07:30 i morgen? Det skal ikke stå på meg, så jeg svarer, OK…

Kl. 07:30, i duskregn like over nullpunktet, står Håkon klar i porten, og jeg smyger meg av gårde – litt stille slik at moder’n liksom ikke skal finne det ut (akkurat som om hun kan se meg fire mil unna). Det er tidlig for kroppen, merker jeg, men det haster med å komme tilbake for å få heist flagget i tide. Jeg vet at Rune ikke vil godta noe slendrian, så vi avtaler ti drag opp ”Kapellbakken”. Jeg er sikker på at de vi møter på vei til kranspåleggelser og flaggheising i grålysningen, synes vi er noen skikkelige skrullinger – som jo-jo’er opp og ned en bakke litt over klokken syv, i iskulde - på selveste 17.mai. Men da kjenner de ikke treneren vår, unnskylder jeg meg med; jeg hører stemmen hans tordne i ørene ” dette er ikke noe hvilehjem”, mens pulsen hamrer i tinningene og bena ber om nåde. Treningsplanen er blitt kalenderen min.

Etter siste drag haster vi hjem til mer tradisjonelle gjøremål. Med stive fingre og følelseløse tær, heiser jeg flagget kledd i Moss CK sin sorte og gule ”bunad”, før jeg stormer inn til en vel fortjent 17.mai frokost og en varm dusj.

Beklager mamma; jeg har blitt en av de fortapte. Og til deg Rune;

Mission accomplished